Anmeldelser: Sprutbrekning hos spedbarn (Per-Erik Skramstad)

Her kan du lese hva noen av anmelderne mente om Sprutbrekning hos spedbarn (i kronologisk rekkefølge).

Gå rett til:
Johann Grip i Morgenbladet 23. september 1994
Wenche Nag i Vårt Land 26. september 1994
Linn Ullmann i Dagbladet 27. september 1994
Berit Bye i Adresseavisen 29. september 1994
Rolf Langstrøm i Fædrelandsvennen 30. september 1994
Harald Henmo i Dagens Næringsliv 1. oktober 1994
Jon H. Rydne i VG 1. oktober 1994
Elin Brodin i Aftenposten 12. oktober 1994
Arthur Tørå i Agderposten 13. oktober 1994
Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 21. oktober 1994
Dorte Rømsing i Bergensavisen 25. oktober 1994
Oddmund Hagen i Dag og Tid 27. oktober 1994
Jon Terje Grønli i Tønsbergs Blad 9. november 1994
Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie bind 8

 

Øystein Rottem i Norges bind 8

Skramstad følger opp sin samtidssatire i Sprutbrekning hos spedbarn (1994). Her er den svarte humoren og den burleske situasjonskomikken skrudd enda et par hakk høyere opp, men litterært sett er denne romanen ikke fullt så vellykket.

Johann Grip i Morgenbladet 23. september 1994

[…]
Allerede på Kvinne med bananer fremsto Skramstad som en svart satiriker med klare burleske trekk, og i årets roman befester han denne posisjonen ettertrykkelig. Sammenstøtene mellom hovedpersonens forestillingsverden og den konkrete virkeligheten han befinner seg i, utnyttes med samme effektivitet som korrekturleser Lykles opptatthet av skrifttyper, reklametekster og annen såkalt overflateinformasjon. Typisk for årets bok er også at similene, som-setningene, beveger seg i et grenseland mellom (fiksjonens) realitet og (hovedpersonens) forestillinger, slik at leseren står i fare for å miste oversikten over hva som faktisk foregår.
[…]
[Sprutbrekning hos spedbarn] er så på språklig opptur at leseren vugges inn i en lun forestillingsverden av gjenkjennelse (selv om denne gjenkjennelsens verden er av det skjeve slaget) – inntil sprekkdannelser dukker opp overalt og uhyggen griner deg rett opp i ansiktet i form av … gjentagelser, hver gang sannheten er i ferd med å gå opp for Herrmann tyr han til et sett av faste remser – nærmest som i barneregler, eller som i omkvedet i Mens vi venter på Godot – inntil sprekkdannelser dukker opp overalt og uhyggen griner deg rett opp i ansiktet i form av … Sprutbrekning hos spedbarn som, kort sagt, gir deg et nytt syn på drøvelen din.

Tilbake til toppen av siden.

 

Wenche Nag i Vårt Land 26. september 1994

[…]
Noen vil kanskje mene at Skramstad egentlig gir en diagnose av det moderne samfunn gjennom Herrmann Blodds forvirrede beretning. Men jeg leser den først og fremst som en kontrast til min egen erfaringsverden. En interessant kontrast som både har gitt en leseropplevelse og som har provosert frem refleksjoner omkring begreper som mening, normer og fornuft.

Tilbake til toppen av siden.

 

Linn Ullmann i Dagbladet 27. september 1994

(…)
Boka har på sitt beste omtrent samme effekt på leseren som en søvnløs natt, der tankene er uhyggelige, drømmeaktige, kvernende, gjentagende. Ikke en behagelig opplevelse, med andre ord. Men denne forfatteren er vitterlig ikke ute etter å behage.
Skramstad synes å ha en trang til å riste leseren, krysse det ene offisielle tabuet etter det andre. Dessverre fornemmes dette av og til som staffasje. Det kan virke som om Skramstads eneste ønske er å sjokkere – og i slike øyeblikk blir man ikke sjokkert, bare likegyldig.
(…)

Tilbake til toppen av siden.

 

Berit Bye i Adresseavisen 29. september 1994

(…)
Etter hvert fremstår et sinn i total isolasjon. De umulige forsøkene på å nå frem til andre ledsages av bilder av Etnas glødende lava, og inntrykket av tidsinnstilt fare blir stadig sterkere. Det som i begynnelsen av romanen skapte stor komikk – kollisjoner mellom ulike virkelighetsoppfatninger, språkkollisjoner – fører bare til økende desperasjon for den som er alene i sin verden. «Sprutbrekning hos spedbarn» ender derfor som en sår, tragisk og grusom beretning. Fortellerteknisk og stilistisk er romanen sjeldent bra. Ved debuten («Kvinne med bananer», 1993) ble Per-Erik Skramstad omtalt som «mer enn lovende». Ja, «lovende» blir et knuslete ord nå også.

Tilbake til toppen av siden.

 

Rolf Langstrøm i Fædrelandsvennen 30. september 1994

Har det vært Skramstads mening å fortelle oss noe om handikappedes vanskelige situasjon, så har det mislykkes. […] Neste gang håper jeg derfor Skramstad tar for seg normale personer når han vil fortelle en humoristisk historie.

[…]
Jeg må medgi jeg stiller meg spørsmålet om hva Per-Erik Skramstad har villet med sine romaner om to avvikere. Som litteratur fungerer de utmerket, bøkene har driv, atmosfære og humør. Har det vært Skramstads mening å fortelle oss noe om handikappedes vanskelige situasjon, så har det mislykkes. Det tragiske blir overskygget av det komiske. Dessverre er det ingen svart humor, bare humrende lystighet. Slik sett nører denne romanen, og den forrige, opp under det skremmebildet vi ofte presenteres for av mennesker med psykiske skavanker. La oss få slippe det i litteraturen, vi møter det ofte nok i avisenes sosialpornografiske reportasjer. Neste gang håper jeg derfor Skramstad tar for seg normale personer når han vil fortelle en humoristisk historie.

Tilbake til toppen av siden.

 

Harald Henmo i Dagens Næringsliv 1. oktober 1994

[…]
Hele skikkelsen formelig trygler om å bli satt inn i psykiatriske diagnoser og freudianske kategorier, og det er en kompliment til Skramstads eminente språk at han får oss til å glemme sykdomsbetegnelsene til fordel for den litterære opplevelsen det er å lese tilstandsbeskrivelsene hans.
For Skramstads bøker er beskrivelser snarere enn historier, og den ytre handlingen er minimal. […] Men Herrmann er en tidsdiagnose og ikke en mann (han er Herr Mann, minste felles multiplum av menn) og «Sprutbrekning hos spedbarn» er intet mindre enn en undersøkelse av forholdet mellom kunnskap og forståelse. Herrmann er så intenst opptatt av å følge med at han ikke får med seg noe som helst. Herr Mann er det moderne mennesket slik Skramstad presenterer det; på en stadig jakt etter triviell informasjon, og på full fart inn i fortapelsen fordi all evne til innlevelse og sosial forståelse blir borte under jakten.
Hvis dette høres tungt og dystert ut, skal det understrekes at Per-Erik Skramstad er en av de vittigste forfatterne vi har fått frem her i landet de siste årene. Bøkene hans er anmassende og anstrengende fordi hovedpersonene både er det selv, og fordi de oppfatter verden sånn. Og sånn går det jaggu med leseren også, som fort blir hektet på (eller av!) Skramstads særegne prosa. Man får stressymptomer under lesningen, men de som orker å henge med, har mange latterkuler å løse opp med underveis. Han er vel ingen helt betydelig dikter ennå, men på sitt beste er Per-Erik Skramstad både vanvittig morsom og intens. Og bøkene hans er talentfulle og godt sydd sammen.

 

Jon H. Rydne i VG 1. oktober 1994

[…]
Her tas leseren med på en uguidet tur i sinnets forsøplede bakgater: En rystende tragisk og, i bokstavelig forstand, fryktelig morsom opplevelse.
[…]
Språklig er Skramstad verdt et studium: Blodds monolog er stappfull av ulogiske tankesprang; han er lik en antenne som tar inn likt og ulikt. […] Tankene bringes hen til plater med hakk i, papegøyer - man får en ubehagelig følelse av at noe er gått i stykker: mennesket.
Fjorårets debutroman fra Per-Erik Skramstad vakte oppsikt. «Sprutbrekning hos spedbarn» er en verdig - og enda dystrere - oppfølger.

 

Tilbake til toppen av siden.

 

Elin Brodin i Aftenposten 12. oktober 1994

Etter fjorårets debut, Kvinne med bananer, følger Skramstad opp med en ny ellevill roman. Humoren er like svart, og handlingsforløpet har det samme grelle preg av hverdagsvanvidd.
[…]
Også i roman nummer to viser Per-Erik Skramstad stor skriveglede og formlyst. Leseren merker at han øser av et overflødighetshorn. De nesten umerkelige overgangene mellom normale og patologiske assosiasjonsmønstre/reaksjoner gir nyanserte, overbevisende bilder av en psyke under tiltagende press, disse studiene er tidvis mesterlige. Forfatteren har en sjelden evne til å formidle prosesser som vanligvis bare er halvt bevisste, og fremstillingen virker stimulerende. Implisitt settes det talløse små spørsmålstegn ved våre fokuseringer og prioriteringer i hverdagen: Hva har egentlig gyldighet, og hva bør vi ta alvorlig? Stoffet er utvilsomt interessant, og Skramstad kan utvilsomt legge det frem på en finurlig, subtil, tanke- og lattervekkende måte. Den eneste innvending måtte være at han i grunnen har skrevet samme roman som sist. Her er liten utvikling å spore. Nå hadde Skramstad allerede som debutant en moden, bevisst stil, og åpenbart føler han at han har funnet sin nisje – det er det ikke noe negativt ved. Men antagelig har han potensial til å komme videre innenfor disse rammene om han vil.
[…]
Når det gjelder Skramstads humor, er det bare å gi seg ende over. Men det ville likevel være synd om han ikke hadde tenkt å ekspandere etterhvert, innføre noe nytt. For eksempel behøver ikke alle romanene hans beskrive nøyaktig samme personlighetstype, og historiene kunne sikkert gi et vel så sterkt inntrykk om de ikke nødvendigvis sluttet med et mord. For nå bare å peke på et par rent innholdsmessige elementer. Fornyelse og utvidelse kunne kanskje også være ønskelig på andre plan. Ovenstående innvendig er for så vidt ingen direkte kritikk av Sprutbrekning hos spedbarn. Isolert sett gir denne romanen en god helhetsopplevelse. Mange vil nok mene at det er en gyselig og makaber historie, og det faller ikke lett å skulle motsi dem – men historien er uansett formidlet med engasjement og originalitet.

Tilbake til toppen av siden.

 

Arthur Tørå i Agderposten 13. oktober 1994

[…]
Nå er jo tilfellet Herrmann Blodd en dyp menneskelig tragedie. Men hans atferd og skildringen av den peker også på noe sentralt i humorens vesen, at den er nøytral, ikke står i moralsk relasjon til noe. Humor er når man ler likevel. Og derfor vil en leser stadig smile og more seg over Per-Erik Skramstad bok, forvirres, overraskes og imponeres. Mest imponerende er det at han konsekvent har klart å identifisere seg med sin romanperson, bruke Herrmanns tanker, tolkninger og sanser.
Det er et mesterstykke.

Tilbake til toppen av siden.

 

Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 21. oktober 1994

[…]
Det at forfatteren på dette viset legger seg så tett opp til debutromanen i stiltone og tematikk, opplever jeg som en svakhet. Selv om «Kvinne med bananer» framstod som dristig, original skrivekunst, burde opus nummer to ideelt sett ha kunnet oppvise en litt annen fortellerstrategi enn den som dikteren allerede har briljert med. For kopier av gamle bravurnumre er aldri spesielt spennende, ikke engang når de baserer seg på en type irrasjonalitet som motarbeider de aller mest forutsigbare, ekkoliknende tildragelser og assosiasjoner.

Tilbake til toppen av siden.

 

Dorte Rømsing i Bergensavisen 25. oktober 1994

[…]
«Sprutbrekning hos spedbarn» er en svart roman, og Per-Erik Skramstad er konsekvent i formen. Den tipper dessverre litt over. Det blir for mye. Hvis Herrmanns liv i Herrmanns samfunn er et bilde på vårt eget, en ørkesløs vasing uten mulighet til å skjære igjennom, da kan det være best å bli forskånet for det.
[…]

Tilbake til toppen av siden.

 

Oddmund Hagen i Dag og Tid 27. oktober 1994

[…]
Ei slik triviell handling krev eit spesielt forteljargrep, og det er Skramstads prestasjon å utvide dette trivielle mot det ekstreme ved å legge synsvinkelen hos ein sinnsjuk forteljar. Slik oppstår groteskt morsomme scenar, situasjonar og samtalar der det ekstremt subjektive og infantile hos Herrmann blir ståande i grell kontrast til kva som verkeleg skjer. Eit fritflytande tankeflimmer hos forteljaren er med og understrekar det komiske og kontrastfylte i framstillinga slik at alle mulige innfall og opplysningar blir relatert til omverda og dannar eit mønster i eit totalt isolert og utstøytt menneske si oppfatning av seg sjølv og sin eigen situasjon.
[…]
Eit stykke på veg blir dette morsomt, og Skramstad har eit skarpt blikk for situasjonskomikk. Men etter kvart tippar det komiske over i det tragiske og groteske. Lesaren opplever eit ubehag, og dette strammar seg til utover i romanen, for under ei morsom overflate handlar det om ei skremjande einsemd som slår ut i voldsom utagering i sluttkapittelet.
[…]
Romanen kan lesast som ein studie i galskapens ingrediensar, og slik sett er den eit stykke meisterleg arbeid. Men den har nok eit siktemål utover dette, for gjennom personen Herrmann skildrar den også eit infantilisert samfunn der verdinivelleringa er kjørt ut i det ekstreme, og der medierøyndom og faktisk røyndom glir over i kvarandre og skaper elt kulturelt ubehag som har galskapen, invalidiseringa eller utmeldinga som konsekvens. Jamfør mellom andre Dag Solstad og Thure Erik Lund som begge gjennom å vise ekstreme og eksentriske hovudpersonar indirekte framfører ein grunnleggande kritikk som går på ubehaget i vår livsform og kultur. Per-Erik Skramstad har greidd den vanskelege andreboka ved å skrive ein variasjon over debuten. Det skal ikkje brukast imot han, spesielt fordi Sprutbrekning hos spedbarn rissar seg skarpare inn i lesaren enn debutboka, i alle fall hos denne lesaren.

Tilbake til toppen av siden.

 

Jon Terje Grønli i Tønsbergs Blad 9. november 1994

[…]
Sammenligner man Skramstads to bøker viser det seg raskt at han gjerne spinner rundt de samme elementer – utviklingen er altså forholdsvis beskjeden. Likevel, leseren er fortsatt med på forfatterens originalitet i forbindelse med fremleggelsen av budskapet. Fortsatt frydes vi over hans sprudlende fortellerevne – her åpenbares temaer og vinklinger en sjelden opplever hos debutanter eller de «yngste» innen vår litterære verden.

Tilbake til toppen av siden.

 

Utdrag fra anmeldelser av Sprutbrekning hos spedbarn

 

Les alle anmeldelsene her!