Kvinne med bananer: Anmeldelser

Som Lund og flere andre gir han i romanen Kvinne med bananer (1993) en kritisk framstilling av vår artifisielle verden og det som i postmoderne tenkning er blitt kalt vår hyperreelle verden av bilder og medieskapte illusjoner. Handlingen starter med at korrekturleseren Mark oppsøker et sykehus, angivelig for å drive research i forbindelse med en roman han skal lese korrektur på. Det viser seg imidlertid snart at dette er et bedrag. I virkeligheten skal han legges inn på en psykiatrisk institusjon. Mark er således en upålitelig jeg-forteller - en selvbedrager og en fremmedgjort person som forsøker å holde verden på avstand. Dette er ikke til hinder for at han andre ganger med stort klarsyn avdekker ubehagelige sider ved vårt (medie)samfunn. Med sin dype fascinasjon av medier og reklame, av alt det lettvinte og overflatiske som kjennetegner vår moderne konsumkultur, framstår han som en tidstypisk skikkelse. Enkelte kritikere sammenlignet ham imidlertid også med Oskar Matzerath i Blikktrommen av Günter Grass – på samme tid offer og refser, sårbar og brutal, klok og ondskapsfull. Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Bjørn Aagenes i Nationen

Per-Erik Skramstad har funnet fram til en svært god grunnidé i sin første bok, romanen «Kvinne med bananer». Boka fortelles av en korrekturleser – med det betegnende navnet Mark – som utgir seg for å drive roman-research på et sinnssykehus. Noen sider ut i boka blir det imidlertid klart at han egentlig (og selvsagt) er innlagt. Korrekturleseren fastholder sin friskhet gjennom hele romanen. Han nekter å innse at han er innlagt og blir svært fortørnet over at enkelte behandler ham som pasient og ikke som korrekturleser ute på research. På grunn av denne konsekvente holdningen, eller snarere konsekvente løgnen, kan man si at romanen dyrke den såkalte upålitelige forteller. Fordi vi etter hvert forstår at fortelleren bedrar oss, faller alt han forteller om i et underlig og tvetydig lys. Det oppstår et paradoks fordi leseren på den ene siden skjønner at han ikke kan stole på fortelleren og det blir vanskelig, om ikke umulig, å skille sannhet fra løgn. På den andre siden forstår leseren dette ved at leseren i utgangspunktet har tilskrevet fortelleren en viss troverdighet: altså at vi tror på Mark når han implisitt sier at han lyver. Romanen tematiserer ved hjelp av denne dobbeltheten, litteraturens preg av å være både sannferdig og løgnaktig, altså at den lyver for å si noe sant.

Denne romanen prøver å formidle flere sannheter. Romanen kan blant annet leses som en kritikk det såkalte informasjonssamfunnet i den grad vår helt og hovedperson personifiserer det moderne mennesket med hjernen breddfull av overflatekunnskap, men uten grunnleggende forståelse. Denne kunnskapen erverves gjennom korrekturleserens oppvisninger av unyttig viten om varemerker, skrifttyper og ulike medisiner og sykdommer – med andre ord en kunnskap man tilegner seg fra aviser, reklame, radio, klisjeer, setninger og slagord som svever motstandsløst omkring. Denne overflatekunnskapen kommer ofte i et komisk lys, for eksempel når Mark reagerer med (overdreven) avsky på valg av skrifttype på et røyking-forbudt-skilt, eller når han imponerer vaktmesteren ved å ramse opp alle mulige typer verktøy. Romanen spør implisitt om hva man skal med all denne kunnskapen så lenge man ikke klarer å sette den i sammenheng og peker dermed på et av de latterlige trekkene ved informasjonen som omgir oss og egler seg inn på oss enten vi vil eller ikke. Hvis man ønsker å være spekulativ kan man lese romanen som et forsøk på å plassere informasjonssamfunnet – i den grad det personifiseres av Mark – på sinnssykehus.

Måten romanen kritiserer på bør kanskje karakteriseres som komisk satire, hvilket gjør at den både er utpreget litterær og samtidig politisk. Det er mye å le av i denne boka og mye av latteren oppstår av grunnideen om korrekturleseren som legger seg inn på research. Fordi fortelleren konsekvent insisterer på sin friskhet og boka ikke tilbyr noen annen virkelighet enn den han presenterer for oss, unnslipper romanen sentimentalitet, eller sorgmunterhet. «Kvinne med bananer»s konsekvente holdning bidrar til at boka mot slutten har en tendens til å gjenta seg selv, noe som igjen innebærer at latteren ikke flyter like lett. På den andre siden kan bokas noe utmattende og utholdelige sider forklares med at satire ofte er utmattende og uutholdelig for den som rammes.

Per-Erik Skramstad har skrevet en god debut, på grensen til det oppsiktsvekkende.

Jannike Kampevold Larsen i Kritikkjournalens skjønnlitteraturnummer 1993

Mer av en roman, men likevel med elementer både av sjangersprenging og en problematisering av språk og egen skrift er Per-Erik Skramstads roman, Kvinne med bananer – en frydefull, om enn ubehagelig bok. Korrekturleseren Mark beveger seg inn i et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på (!). Han er fiksert på typer og skriftsnitt, enten det er pornografi eller annonser han leser, foruten at han er helt oppslukt av det reklame- og mediaskapte språket som omgir ham. Verden, slik han opplever den, har ingen nyanser: alt sees og erfares med det samme sveipende blikket. Denne språklige lettheten, hvor det ubehagelige blir holdt på avstand, blir en vegg av ord, detaljer og informasjon som stenger ham ute fra «virkeligheten». Den hyper-reelle (media-)virkeligheten blir til virkelighet. Konkrete sanseinntrykk som barneskrik, hete, sterkt sollys, lar seg ikke absorbere av dette språket, og blir derfor truende inntil det uutholdelige.

Etter hvert skjønner leseren at det ikke er noe researcharbeid Mark holder på med. Han er innlagt på et mentalsykehus, et faktum han forsøker å verne seg mot. Selv om Kvinne med bananer er en roman som tar opp galskap, er det ingen psykologisk utviklingsroman Skramstad har skrevet. Mer er den kanskje en tekst om frykten for det virkelige. Dette «virkelige» – det ekle, kvalmende og kroppslige – som Mark ikke vil befatte seg med, trenger seg på, og avslører ham som et menneske som ikke har noe annet tilbake enn sin uomgjengelige skrott. Her, mot slutten, forstummer den satiriske latteren fra den første delen av romanen. Slutten, med sine nøkterne beskrivelser av lik, blod, gravforordninger og kistemål, har i sin brutalitet det jeg vil kalle et tekstlig overskudd. Som Mark, beveger også teksten seg mot et «fall», uten mulighet for tilflukt eller redning: «Må jeg fortelle mer?»

Linn Ullmann

[…]
«Kvinne med bananer» er en ekkel, slitsom og utrivelig bok. […] Skramstad ønsker ikke å underholde oss, han vil dra oss nedover. […] Per-Erik Skramstad har, til debutant å være, skrevet en imponerende konsekvent roman. den er intelligent, satirisk og gjennomtenkt.

Elin Brodin i Aftenposten 8. oktober 1993

Dette er en original og stilsikker debut, som dessuten må rangeres blant de mest underholdende bøker jeg har lest på en god stund.
[…]
I hovedpersonens særpregede sinn foregår konstant en manisk aktivitet. Alle inntrykk kjøres gjennom en analytisk kvern, tilsynelatende uten seleksjon, noe som etterhvert fremprovoserer en følelse av desorientering hos leseren. Og selv om vår uopphørlig observerende og dissekerende pasient er en mentalt eller iallfall emosjonelt forstyrret ung mann, med morsbinding og en oppsiktsvekkende fiksering på alskens motbydelige detaljer ved kroppslig forfall og avfall, kritiserer han likevel omverdenen med en intelligent humor som bør kunne stimulere selv den mest åndsfraværende og fantasiløse leser. Riktignok slår hovedpersonens kritikk like ofte tilbake på ham selv, men dette øker jo bare underholdningspotensialet.

Et kaos av komikk og fasettert ironi flytter grensene mellom fantasi og virkelighet, fremhever det absurde ved vår levemåte og våre betraktninger – og anskueliggjør ikke minst spørsmålene omkring galskap og normalitet på en elegant måte.

«Kvinne med bananer» har på visse felter mye til felles med Bret Easton Ellis' omdiskuterte roman «American Psycho». Disse likhetstrekkene sannsynliggjør at Skramstad er inspirert av Ellis, selv om «Kvinne med bananer» uten tvil er et selvstendig verk.
Vår korrekturleser har mer enn en snev av Batemans monomane uttrykksmåte, ispedd lignende umotiverte følelsesutbrudd. Nå skal det medgis at Skramstads hovedperson besitter en noe mer nyansert personlighet og legger for dagen en slags forvirret vilje, om ikke akkurat noen evne, til innlevelse og meningsfylte sosiale relasjoner. Dessuten nøyer han seg med et enslig mord i tillegg til selvmutilasjonen, mens Bateman som kjent parterte de fleste han traff.

Men Bateman og vår mann har den samme fascinasjon for maskiner, rotter og rockemusikk, samt for bruksanvisninger, reklametekster og annen tom informasjon, eller desinformasjon, som de med fanatisk nøyaktighet lagrer mellom hjernevindingene og repeterer i de selsomste forbindelser. Vår mann er i tillegg begeistret for barnesanger; utdrag fra Egners Karius og Baktus-viser og Lillebjørn Nilsens «En himmel full av stjerner» dukker for eksempel opp hvor man minst hadde ventet det. Her finnes selvfølgelig mye stoff til ettertanke for den som er opptatt av samfunnskritikk.
[…]
Tar jeg ikke mye feil, kommer enkelte til å oppfatte Skramstads tilnærming til stoffet som respektløs og overfladisk, men jeg synes ikke det er grunn til slik kritikk. Teksten appellerer i utgangspunktet mer til intellekt enn til emosjoner; den er finurlig, skarp og blottet for eksplisitt følsomhet. Dette kan sikkert virke like sterkt og fremkalle like interessante reaksjoner som mang en øm skildring, noe avhengig av leserens innfallsvinkel og temperament. Uansett kan det neppe herske tvil om at Skramstad behersker den tilnærmingsmåte han har valgt.

I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.

Dette er en usedvanlig overbevisende debut, og det kan synes som om Skramstad har mer på hjertet. Jeg håper det siste ikke bare er ønsketenkning fra min side.

Tilbake til toppen av siden.

Harald Henmo i Dagens Næringsliv 15. november 1993

[…]
Skramstad gjør det både lett og vanskelig for seg med dette opplegget. Lett fordi han slipper unna å konstruere en historie; «Kvinne med bananer» er en springende og forvirret monolog. Men en slik monolog blir fort kjedelig «case-study» hvis den ikke har noen form for utvikling eller avsløring. Og her lykkes bare Skramstad delvis. Fortellerens monomane sexfiksering, hans ordrette gjentagelse av visse tema og fritt assosierende sammenblanding av emner som visdomstenner, anestesi og kjærlighet blir anmassende og langdrygt. Men det er nok blinkskudd av skjeve observasjoner her til at vi følger Per-Erik Skramstad med interesse i fortsettelsen.

Tilbake til toppen av siden.

Hilde Hjorth i Puls 19. november 1993

[…]
I lett blanding, eller kanskje man skulle bruke et uttrykk som ‘stream of conciousness’, flyter hovedpersonens assosiasjoner fritt mellom reelle spørsmål som: ‘Gjorde Warren alt han kunne for at kjærlighetsforholdet til Madonna skulle fungere?’ til å forsøksvis fremsette en lengre medisinsk definisjon på hva et samleie egentlig består i. I et rasende tempo går assosiasjonene stadig over i hverandre, gjerne uten sammenheng. Og kanskje denne mangelen på sammenheng er et poeng i seg selv; det blir en slags absurd stemning samtidig som det avslører hovedpersonens noe retarderte følelsesliv.
[…]
Personlig savner jeg enkelte steder en litt lunere humor. Men på den annen side; hovedpersonen er jo en sær Ødipus, så hva annet kan man egentlig forvente?

Debutant Per-Erik Skramstad har et godt språk og god fortellerevne, men jeg håper likevel hans neste bok ikke blir så «informerende». Leksikoneffekten; disse lange passiarene med definisjoner, bør etter min mening ikke slite leseren helt ut.
Jeg tror dette er en forfatter vi vil høre mer fra senere. Han har i alle fall overbevist meg om at han ikke akkurat er typen som vil mangle ideer.

Tilbake til toppen av siden.

Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 19. november 1993

[…]
Det er mulig at «Kvinne med bananer» her og der blir så forsert satirisk eller festlig at den kan virke maset, og at enkelte av aktørene er så kuriøse at de nærmer seg flate karikaturer.

Viktigere må det likevel være å slå fast at teksten med sine lattermilde påfunn og snerrende utfall vitner om en oppfinnsom fabulator med stilsans. Når kuriositeter framstilles som noe livsviktig, det heslige fokuseres eller klisjeer tas i bruk, da er det som ledd i romanens demaskeringsprosess. Fortelleren setter vår følsomhet og forstand på prøve. Og er derfor en artistisk debutant til å få forstand av.

Tilbake til toppen av siden.

Oddmund Hagen i Dag og Tid 16. desember 1993

[…]
Men under den komiske overflata (og det er til tider ein grotesk morsom roman) lurer den fullstendige meiningsløysa og tomheita, angsten for døden og lengselen etter døden.
[…]
Det er ein imponerande roman, kanskje litt for masete detaljert her og der, men det er også en del av forteljarens psykologi. Til debutarbeid å vere, er det ambisiøst utan å tippe over i det pretensiøse. Skramstad har gitt eit svært truverdig bilde av eit sinn i oppløysing, og indirekte blir romanen ein grunnleggjande kritikk av eit samfunn på tomgang, spegla gjennom forteljarens pedantiske forvirring der alt og ingenting blir like gyldig, likegyldig. Og eg understrekar: Det er gjort med overskot og svart humor.

Tilbake til toppen av siden.

Rolf Langstrøm i Fædrelandsvennen 23. desember 1993

[…]
Man burde kanskje ikke trekke på smilebåndet av forskrudde ideer og psykiske handikap, men det er ofte noe befriende over Skramstads roman. Mange av de outrerte utslag som trekkes fram hos Skramstads personer er ikke helt ukjente i våre omgivelser, og som vi regner for å være normale. Så det kan være godt å la latteren runge over dem, i stedet for å gå og irritere seg.
[…]

Tilbake til toppen av siden.

Ragnar Hovland i Morgenbladet 24. desember 1993 (samleanmeldelse med tema «mannen»)

[…]
Eit stykke på veg klarer Skramstads mann å underhalde sin lesar, men heilt går det ikkje. Ein kan ikkje klandre han for alt pratet, det er det han er der for, men det er grenser for kor langt tålmodet rekk. På fleire måtar er denne romanen noko bortimot ei ubehagelig bok, men alvor og ubehag forsvinn i pludder, heilt til siste kapittel, og det er gjerne i seinaste laget.

Tilbake til toppen av siden.

Rolf Enger i Bergens Tidende 14. februar 1994

[…]
Ved at boken er full av all slags unyttig kunnskap som presenteres med stort alvor, får jeg en følelse av at den på sett og vis driver gjøn med en type «lærde» romaner, i norsk litteratur for eksempel Ole Robert Sunde eller Jan Kjærstads bøker. […] Skramstad skriver i det hele med en postmoderne ironisk bevissthet. Romanen er tuftet på språklig lekenhet, parodi og dialog med annen litteratur fremfor sjelelig trykk eller en god fortelling. Her er intet føleri, ingen forsøk på å klargjøre årsakssammenhenger, ingen utvikling eller håp, men en nesten beckettsk dysterhet.
[…] romanen ville tjent mye på en innkorting […] unødvendig ensformig ved at alle personene snakker og tenker på samme måte som hovedpersonen […] mye av spensten forsvinner.

Disse innvendingene til tross; Per-Erik Skramstad er mer enn en lovende debutant. Han har levert en subtil og original samtidsroman av klasse.

Tilbake til toppen av siden.

Nordlys 24.2.94

[...]
Det er så man innimellom får åndenød av denne maniske mannen. De filosofiske betraktningene hans er også et kapittel for seg. Romanen har en svart og ironisk humor som er sjelden vare i norsk skjønnlitteratur. Det er blant annet en kostelig scene hvor korrekturleseren havner i en hengekøye med den oppblåsbare dukken til sykehusets vaktmester. «Kvinne med bananer» er en spesiell bok skrevet av en forfatter som viser at han er i stand til å kjøre løpet helt ut. Best av alt er kanskje at man innimellom tar seg i og undres over hvem som er de gale, særlig når de ansatte på sykehuset beskrives.

Tilbake til toppen av siden.

Håvard Syvertsen i Vagant 4/1993

[…]
Skramstad er så god at språket hans fort kan bli manér. Det er en desperasjon i boka som truer med å forsvinne i entertainment. Det er rasende morsomt, men noen ganger under lesinga blei jeg litt trøtt. I lengden er det ikke nok å le. På tross av sin underholdningsverdi blir boka litt lang. Språket befinner seg på et ironisk nivå som nesten fungerer for godt. Etter hvert blir det litt repetisjon. Jeg blei sittende og lengte etter at det skulle sprekke opp litt.
[…]

Tilbake til toppen av siden.

Yngvar Ustvedt i NRK P1s «Kritikertorget»

Dette er god skrivekunst.

Tilbake til toppen av siden.