Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie

Romanen kan blant annet leses som en kritikk det såkalte informasjonssamfunnet i den grad vår helt og hovedperson personifiserer det moderne mennesket med hjernen breddfull av overflatekunnskap, men uten grunnleggende forståelse. Denne kunnskapen erverves gjennom korrekturleserens oppvisninger av unyttig viten om varemerker, skrifttyper og ulike medisiner og sykdommer – med andre ord en kunnskap man tilegner seg fra aviser, reklame, radio, klisjeer, setninger og slagord som svever motstandsløst omkring. […] Romanen spør implisitt om hva man skal med all denne kunnskapen så lenge man ikke klarer å sette den i sammenheng og peker dermed på et av de latterlige trekkene ved informasjonen som omgir oss og egler seg inn på oss enten vi vil eller ikke. Hvis man ønsker å være spekulativ kan man lese romanen som et forsøk på å plassere informasjonssamfunnet – i den grad det personifiseres av Mark – på sinnssykehus.

Bjørn Aagenes i Nationen

I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.

Elin Brodin