Forfatteren Per-Erik Skramstad
Bøkene
Jeg har utgitt romanene Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn. På disse sidene kan du lese hva anmelderne mente, og du kan også lese utdrag.
Kvinne med bananer og Sprutbrekning hos spedbarn ble skrevet på begynnelsen av 90-tallet under noen fantastisk kreative og hektiske år.
«Språklig er Skramstad verdt et studium: Blodds monolog er stappfull av ulogiske tankesprang; han er lik en antenne som tar inn likt og ulikt. […] Tankene bringes hen til plater med hakk i, papegøyer - man får en ubehagelig følelse av at noe er gått i stykker: mennesket.» (Jon H. Rydne i VG)
«Herrmann er en tidsdiagnose og ikke en mann (han er Herr Mann, minste felles multiplum av menn) og «Sprutbrekning hos spedbarn» er intet mindre enn en undersøkelse av forholdet mellom kunnskap og forståelse. Herrmann er så intenst opptatt av å følge med at han ikke får med seg noe som helst. Herr Mann er det moderne mennesket slik Skramstad presenterer det; på en stadig jakt etter triviell informasjon, og på full fart inn i fortapelsen fordi all evne til innlevelse og sosial forståelse blir borte under jakten. Hvis dette høres tungt og dystert ut, skal det understrekes at Per-Erik Skramstad er en av de vittigste forfatterne vi har fått frem her i landet de siste årene.» (Harald Henmo i Dagens Næringsliv)
Kvinne med bananer
Utdrag fra anmeldelser av Kvinne med bananer
Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».
Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie
Romanen kan blant annet leses som en kritikk det såkalte informasjonssamfunnet i den grad vår helt og hovedperson personifiserer det moderne mennesket med hjernen breddfull av overflatekunnskap, men uten grunnleggende forståelse. Denne kunnskapen erverves gjennom korrekturleserens oppvisninger av unyttig viten om varemerker, skrifttyper og ulike medisiner og sykdommer – med andre ord en kunnskap man tilegner seg fra aviser, reklame, radio, klisjeer, setninger og slagord som svever motstandsløst omkring. […] Romanen spør implisitt om hva man skal med all denne kunnskapen så lenge man ikke klarer å sette den i sammenheng og peker dermed på et av de latterlige trekkene ved informasjonen som omgir oss og egler seg inn på oss enten vi vil eller ikke. Hvis man ønsker å være spekulativ kan man lese romanen som et forsøk på å plassere informasjonssamfunnet – i den grad det personifiseres av Mark – på sinnssykehus.
Bjørn Aagenes i Nationen
I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.
Elin Brodin
Hør et utdrag (lest av Mark Lykle)
Sprutbrekning hos spedbarn
Jeg har forsøkt å la romanens litterære språk gjennomgående være preget av en kontrollert oppløsning, der syntaks, bildebruk og registerblanding speiler et jeg i konstant forsvar mot indre og ytre sammenbrudd. På 90-tallet var det større rom for at mening ikke måtte sementeres; det var større åpenhet for tekster som kunne stå og dirre uten å falle til ro. Noe av det som var så spennende i selve skriveprosessen, var kontrasten mellom det hyperaktive språket og språkets utilstrekkelighet: det produserer forklaringer, digresjoner og ritualiserte formuleringer i et forsøk på å holde virkeligheten på avstand. Den i våre dager så utskjelte ironien spiller en sentral rolle, ikke som distanserende overblikk - mer som en destruktiv selvironi som undergraver ethvert stabilt ståsted. Hva er det som skjer? Hva er fantasi og hva er virkelighet? Det ironiske blikket vender seg ikke utover, men innover, og fungerer som en mekanisme for å utsette erkjennelse og ansvar. Det er en litterær psykose, om man vil, der tydelige «virkelighetsgrenser» oppløses. Ytre hendelser og jeg-personen Herrmann Blodds indre forestillinger glir over i hverandre uten markør – lyder, stemmer, minner og persepsjoner får samme status som observerbare fakta. Jeg ønsket at leseren skulle suges inn i et sentrifugerende språk og forhåpentligvis oppleve svimmelheten og kvalmen som kreativ.
På 90-tallet var jeg svært opptatt av regresjon i alle mulige sammenhenger - psykologisk og kulturelt. Språket er derfor strukturert i regressive mønstre. Når presset øker, faller jeget tilbake på barndommens språkformer: rim, sanger, formaninger, pedagogiske fraser. Disse regressive mønstrene er ikke nostalgiske, men defensive. De gir midlertidig affektregulering, samtidig som de avslører en grunnleggende manglende evne til voksen etisk orientering. Språket blir et substitutt for handling og et vern mot endelighet. Det er også en underliggende kulturkritikk i alt dette.
Intertekstualiteten - de mange kulturelle og litterære referansene - er ikke dekor. Den er funksjonell og strategisk. Romanen trekker på populærkultur, barnelitteratur, religiøse ritualer og teknologisk hverdagsspråk, ikke for å berike det litterære universet referensielt, men for å kamuflere og omkode erfaring. Referanser til Alf Prøysen og Torbjørn Egner skaper uhygge og uro. Uskyldige kulturelle uttrykk brukes til å gi form til en underliggende desperasjon, til det uutholdelige, noe som skaper en dyp etisk dissonans hos leseren. Referansene fungerer som emosjonelle krykker og moralske proteser. De tydeliggjør aldri, men skaper et rom der usikkerheten rår.
Jeg har i alle år vært kontrafobisk besatt av døden. Ikke rart derfor at forgjengelighet går som en rød tråd gjennom begge romanene. Forgjengeligheten tematiseres både direkte og indirekte, gjennom kroppslig forfall, oppløsning av tid (og språk!) og en vedvarende frykt for stans og avslutning. Død, tap og irreversibilitet omtales sjelden eksplisitt; i stedet sirkler språket rundt dette i utsettelser, tekniske bagateller og repeterende tankesløyfer.
I lys av Todorovs bok om fantastisk litteratur plasserer romanen seg i grenselandet mellom det fantastiske og det uhyggelige. Drapene (hvis de har funnet sted) og Herrmanns merkelige møter med mennesker kan i prinsippet forklares psykologisk, men teksten nekter å stabilisere denne forklaringen fullt ut. Nølingen opprettholdes: leseren blir stående mellom rasjonell forklaring og ontologisk uro. Det er nettopp denne vedvarende nølingen – forsterket av et språk som både skjuler og avslører – som forhåpentligvis gir romanen dens særegne litterære kraft.
Utdrag fra anmeldelser av Sprutbrekning hos spedbarn
[Sprutbrekning hos spedbarn] er så på språklig oppturat leseren vugges inn i en lun forestillingsverden av gjenkjennelse (selvom denne gjenkjennelsens verden er av det skjeve slaget) – inntil sprekkdannelserdukker opp overalt og uhyggen griner deg rett opp i ansiktet i form av … gjentagelser,hver gang sannheten er i ferd med å gå opp for Herrmann tyr hantil et sett av faste remser – nærmest som i barneregler, ellersom i omkvedet i Mens vi venter på Godot.
Johann Grip
Etter hvert fremstår et sinn i total isolasjon. De umulige forsøkene på å nå frem til andre ledsages av bilder av Etnas glødende lava, og inntrykket av tidsinnstilt fare blir stadig sterkere. Det som i begynnelsen av romanen skapte stor komikk – kollisjoner mellom ulike virkelighetsoppfatninger,språkkollisjoner – fører bare til økende desperasjonfor den som er alene i sin verden. «Sprutbrekning hos spedbarn» enderderfor som en sår, tragisk og grusom beretning. Fortellerteknisk ogstilistisk er romanen sjeldent bra.
Berit Bye
Herrmann er en tidsdiagnose og ikke en mann (han er Herr Mann, minste felles multiplum av menn) og «Sprutbrekninghos spedbarn» er intet mindre enn en undersøkelse av forholdet mellomkunnskap og forståelse. Herrmann er så intenst opptatt av å følgemed at han ikke får med seg noe som helst. Herr Mann er det moderne mennesketslik Skramstad presenterer det; på en stadig jakt etter triviell informasjon,og på full fart inn i fortapelsen fordi all evne til innlevelse og sosial forståelse blir borte under jakten.
Harald Henmo
Webkommunikasjon
Jeg jobbernå som webredaktør med utvikling, videreutvikling og vedlikehold av nettsteder. Min kjernekompetanse er å bygge nettsteder med søkemotorvennlig innhold. De ikke-kommersielle nettstedene Korrekturavdelingen.no og Wagneropera.net er gode eksempler. Begge disse nettstedene har en trofast og engasjert brukermasse – også på Facebook. For alle prosjekter jeg driver med prøver jeg å finne den rette balansen mellom kommunikasjonskanaler som Twitter, YouTube, Facebook, hjemmeside og blogging. Korrekturavdelingens Facebook-side vokser jevnt og trutt. En godt søkemotoroptimalisert hjemmeside bør alltid være fundamentet.
Egne nettsteder bruker jeg som arenaer for testing.
Mine firmasider finner du på Webkommunikasjon.no. Webkommunikasjon dreier seg om å skape gode brukeropplevelser.Jeg er opptatt av å være synlig på søkemotorer for meg selv og mine kunder. Dette fagområdet kalles for søkemotoroptimalisering. Det dreier seg om identitet på nett, noe som er langt viktigere enn de fleste aner. Hvordan fremstår du eller din bedrift i søkemotorene? Og klarer du å forvandle besøkende til kunder? Ubetalt trafikk fra søkemotorer (trafikk fra såkalt organisk søk) er en rimelig form for markedsføring. Gjør du alt selv, koster det ingenting!
Klikk her for å gå til mitt firmanettsted på Webkommunikasjon.no
Fotografering inngår ofte som en del av mine webprosjekter. Dette bildet har jeg tatt for Gjenskinn gravminne.
Foto: Per-Erik Skramstad
Mitt siste jobbprosjekt er å markedsføre nyskapende gravstøtter i syrefast stål (rustfritt). To norske kunstnere står bak prosjektet, som er blitt støttet av Innovasjon Norge og allerede har fått oppmerksomhet i pressen. For de av dere som har lest Kvinne med bananer, er dette litt interessant.
Ta gjerne en kikk på hjemmesiden: www.gravminne.org