Love me tender (Utdrag av Per-Erik Skramstad: Kvinne med bananer)

Forsiktig går jeg nærmere hengekøyen. Det er absolutt en dukke, men ikke Miss World, som jeg hadde håpet. Miss World regnes som den vakreste av alle, en kvinne som ikke står tilbake for originalen. Dessuten er hun en av markedets mest holdbare, øynene nesten skremmende levende (øyelokkene går opp og ned), og så har hun en usedvanlig lett rengjørlig vagina. Den kan vrenges ut med et enkelt håndgrep. Anus og oralåpningen er litt kinkigere å rengjøre, men så har til gjengjeld alle de tre hullene vibrator. Dette siste slår beina under de fleste av konkurrentene. Men kvinnen i hengekøyen er dessverre ikke Miss World. Det er heller ikke Darling Doll, Sugar Baby, Sweet Honey, Wonderful Virgin, Liebe-Lotte eller Bella De Luxe, det kan enhver se. Anklene hennes er lenket sammen av et par håndjern, og oppå brystene ligger en lekker pisk, sirlig slynget i en spiral, som en slange på lur etter et bytte. Jeg rister lett på håndjernene. Den karakteristiske klirringen fra lenken gjør meg både opphisset og urolig. Den gyllenbrune «hudfargen» er overraskende behagelig å hvile øynene på. Fargen har ikke menneskehudens «gjennomsiktighet», det som gir menneskehuden dens særpreg med et usedvanlig rikt og totalt forvirrende fargespekter. Hudfargen i seg selv er vel nesten fargeløs; det er blodet, pigmentene og gudene vet hva som gir huden dens sykelige nyanserikdom.

Kvinnens hår forbløffer meg ikke så rent lite. Det ser – i kontrast til den uvirkelige kroppen ellers (kan jeg si «syntetiske» uten å få halve Norge på nakken?) – ja, håret ser usedvanlig ekte ut. Kvaliteten har her uten tvil gått foran kvantiteten. Vel har jeg hørt av onkel Gösta at man kan få latexkvinner med ekte menneskehår, men jeg har aldri sett det med mine egne øyne før nå. I Tyskland og USA kjøper produsentene menneskehåret fra begravelsesbyråer og tilvirker passende parykker i samarbeid med kosmetikk- og parykkfabrikantene. Lammedal, som drev en leketøysforretning i nærheten av barndomshjemmet, hadde en tohullskvinne innelåst i et skap, men hun hadde syntetisk hår og var uten bein og armer, hvilket virket altfor urealistisk på meg. Jeg kom liksom aldri under huden hennes, og det var svært vanskelig å bli opphisset, særlig når Lammedal satt i en ørelappstol ved siden av med en sigarettstump i munnviken og så på. Du kan liksom ikke leve deg skikkelig inn i slike dukker uten armer og bein. Uansett hvor mye Lammedal forsøkte, var og ble det umulig for meg å ha det moro med dukken hans. Jeg fikk den ikke opp. Det kan ha vært fordi jeg på den tiden var ung og uerfaren. Men jeg skrek av fryd og stønnet og lo allikevel, for ikke å såre Lammedal. Han var jo meget glad i meg, og trengte all den støtten han kunne få, så på randen av konkurs som han var på den tiden.

Lammedals dukke hadde to passe trange hull, men ingen av hullene var trykkregulerbare, og de manglet også fullstendig vibrator, noe som ikke var en selvfølge i de dager. Det er først i de senere årene at vibrovagina er blitt standard, antakelig på grunn av den økende kvalitetsbevisstheten blant forbrukerne. Perspektivet for fremtiden kan man selv tenke seg. Hvis de tyskproduserte Liebe-Lotte-dukkene blir laget i gjenbruksplast – ja, da tror jeg selv de mest økologisk bevisste skeptikerne vil måtte revurdere sin kritiske og fordømmende innstilling.

Pisken, som ligger og bukter seg på magen hennes, gjør meg forvirret og forstyrrer ekte innlevelse. Den ligger liksom i veien, virker distraherende på en måte jeg ikke kan forklare nærmere. Jeg surrer den derfor et par ganger rundt halsen hennes, så vet jeg i det minste hvor jeg har den. Jeg kjenner på brystene hennes mens jeg plystrer svakt på Billys endelige oppgjør med moren sin, nemlig My Life, der han synger de rystende ordene «I don’t need you to worry for me cause I’m alright!». Hvor hardt kan en sønn ta i før han knuser sin mor? Materialet er uten tvil av langt høyere kvalitet enn Lammedals dukke hadde, særlig de forseggjorte, faste brystvortene. Wonderful Lovedoll er dog den beste hvis det er store, saftige bryster man er ute etter. Jeg lar fingertuppene bevege seg nedover magen. Ventilen er som ventet plassert i navlegropen. Dette er etter mitt skjønn det best tenkelige sted å ha ventilen. Jeg leker litt med den, slik jeg har sett på kabel-TV, væter min venstre pekefinger og gnir den i ring rundt navlen. Å, hadde jeg bare hatt begge hendene intakt! Hvordan skal jeg klare å leve videre med bare én funksjonsdyktig arm? Men plutselig griper jeg meg i å presse så hardt mot magen hennes at det er fare for at materialet kan briste når som helst. Jeg er lettet over å oppdage dette i tide. Jeg ønsker jo ikke å komme i konflikt med vaktmesteren. Fingertuppene stryker deretter spurvelett nedover bukhulen til kjønnshårene. Også de ser ut til å være av ekte menneskehår, eller i det minste av førsteklasses imitasjon. Forsiktig fører jeg venstre langfinger inn i henne, og det går lett, overraskende lett. Det er ingen motstand å møte, ingen friksjon. Fingeren kommer helt inn, og det vil jeg betegne som et godt tegn. Det er mer å gå på. Jeg vil anslå at hullet kan være 16–17 cm dypt, men dette er ren gjetning fra min side. Hun er tydeligvis godt innsmurt med olje, men hun har ikke engang to hull, og slikt trekker rimeligvis ned. Under halvparten av kvinnene på det norske markedet leveres forresten med batterier og glidemiddel. Dette må kjøpes separat. Jeg mener at dette er en uting, som produsentene burde revurdere. I disse dager er det svært uvanlig at kvinnene ikke har to hull – ja, jeg vil hevde at godt over 50 % i dag har tre hull, hvis man iberegner munnen (oralåpningen). Og ikke har hun vibrovagina heller, noe som legger en kraftig demper på stemningen.

Dette er et utdrag av romanen Kvinne med bananer
Copyright: Per-Erik Skramstad

 

Bestill romanene nå!

 

Utdrag fra anmeldelser av Kvinne med bananer

Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Øystein Rottem

«Kvinne med bananer» er en ekkel, slitsom og utrivelig bok. […] Skramstad ønsker ikke å underholde oss, han vil dra oss nedover. […] Per-Erik Skramstad har, til debutant å være, skrevet en imponerende konsekvent roman. Den er intelligent, satirisk og gjennomtenkt.

Linn Ullmann

I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.

Elin Brodin

 

 

Utdrag fra anmeldelser av Sprutbrekning hos spedbarn

[Sprutbrekning hos spedbarn] er så på språklig opptur at leseren vugges inn i en lun forestillingsverden av gjenkjennelse (selv om denne gjenkjennelsens verden er av det skjeve slaget) – inntil sprekkdannelser dukker opp overalt og uhyggen griner deg rett opp i ansiktet i form av … gjentagelser, hver gang sannheten er i ferd med å gå opp for Herrmann tyr han til et sett av faste remser – nærmest som i barneregler, eller som i omkvedet i Mens vi venter på Godot.

Johann Grip

Etter hvert fremstår et sinn i total isolasjon. De umulige forsøkene på å nå frem til andre ledsages av bilder av Etnas glødende lava, og inntrykket av tidsinnstilt fare blir stadig sterkere. Det som i begynnelsen av romanen skapte stor komikk – kollisjoner mellom ulike virkelighetsoppfatninger, språkkollisjoner – fører bare til økende desperasjon for den som er alene i sin verden. «Sprutbrekning hos spedbarn» ender derfor som en sår, tragisk og grusom beretning. Fortellerteknisk og stilistisk er romanen sjeldent bra.

Berit Bye

Herrmann er en tidsdiagnose og ikke en mann (han er Herr Mann, minste felles multiplum av menn) og «Sprutbrekning hos spedbarn» er intet mindre enn en undersøkelse av forholdet mellom kunnskap og forståelse. Herrmann er så intenst opptatt av å følge med at han ikke får med seg noe som helst. Herr Mann er det moderne mennesket slik Skramstad presenterer det; på en stadig jakt etter triviell informasjon, og på full fart inn i fortapelsen fordi all evne til innlevelse og sosial forståelse blir borte under jakten.

Harald Henmo

 

Les alle anmeldelsene her!