Om Kvinne med bananer

Handlingen

En forhutlet korrekturleser med forstoppelse og en kolossal morsbinding oppsøker et sykehus for å drive research til en roman han skal lese korrektur på. Der kommer han i kontakt med en rekke originale mennesker, deriblant en lunefull pike i et kioskhull, en vaktmester som sliter med å få liv i en kran, den maktsyke terapeuten Bløgging, en kvinne uten vibrovagina og en mann som sliter med å komme seg etter at hunden hans, Hitchcock, måtte avlives.

Men researcharbeidet blir vanskeliggjort blant annet av hans inderlige ønske om å gjenforenes med faren og en stadig økende skyldfølelse fordi han ikke får somlet seg til å ringe hjem til moren og fortelle at han blir forsinket til middag. Likner han forresten mest på Omar Sharif eller Alf Prøysen? Og finnes det et middel som kan reversere aldringsprosessen?

Bestill romanene nå!

 

Bånsull fra Østerdalen

Sov og drøm, du engel blid,
ti tidsnok tar det ende.
Du vil se vår onde tid,
og all dens galskap kjenne.

Verden er en sorgens ø;
best du ånder, skal du dø
og i graven bygge.

Denne bånsullen fra Østerdalen står i O.M. Sandvik: Østerdalsmusikken. Bånsullen er motto for romanen Kvinne med bananer.

Utdrag fra anmeldelser av Kvinne med bananer

Kvinne med bananer er en roman om angsten for det virkelige, og konsekvent nok blir hovedpersonen til slutt innhentet av den samme virkelighet i de råeste og mest brutale former. Med nitide beskrivelser av blod, død, lik og gravsteder får forfatteren sagt tydelig fra om at virkeligheten er alt annet enn «hyperreell».

Øystein Rottem

«Kvinne med bananer» er en ekkel, slitsom og utrivelig bok. […] Skramstad ønsker ikke å underholde oss, han vil dra oss nedover. […] Per-Erik Skramstad har, til debutant å være, skrevet en imponerende konsekvent roman. Den er intelligent, satirisk og gjennomtenkt.

Linn Ullmann

I tillegg til samfunnskritikken dreier det seg her også om eksistensielle spørsmål – om man vil. Men om man heller vil lese «Kvinne med bananer» som tidsfordriv, så innbyr den på mange måter til det, iallfall hvis man har sansen for mer makaber humor. Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å gapskratte under lesningen av norske samtidsromaner, men her kunne det være på sin plass med nabovarsel før man setter seg til i godstolen en sen kveld.

Elin Brodin